"Europe fremste ambassador for contemporary American musikkfolklore" (NORWAY)

(Bap Kennedy - Europe's foremost ambassador for contemporary American music folklore)

The following is the original text of Norwegian review of Bap's Let's Start Again 
(AudioFidelity, Norway)
Den 3. Februar 1959 vil for alltid være en merkedag i musikkhistorien. Faktisk dagen musikken døde, intet mindre. I alle fall i følge Don McLean. Vi snakker selvsagt om flytragedien der Buddy Holly, Richie Valens og Jiles «The Big Bopper» Richardson alle omkom. Den magre trøst i den sammenheng får være at Waylon Jennings overlevde. Som kjent fordi han på ekte  gentlemans manér overlot sin reserverte plass på samme flyvning til  den influensaplagede og siste av de foran nevnte.  
Man tenker derfor sitt når en av samtidens mest begavede komponister og utøvere av klassisk americana-musikk slipper sitt åttende underverk nøyaktig på dagen 55 år senere. Tittelen på albumet bærer til alt overmål tittelen «Let's Start Again». 
Inntil videre får vi tro akkurat den biten er et tilfeldig sammentreff. Skjønt opphavsmannen selv i lett kryptiske vendinger sender oss en personlig hilsen med den klargjørende opplysning om at «intet i universet er tilfeldig, det kommuniserer med oss gjennom en liten ire som medium»!
Den føles uansett vital den musikk som hentes opp fra rillene  i 12'' glinsende, svart og jomfruelig vinyl, som de siste dagene har fått tung rotasjon hjemme i undertegnedes private gemakker.  Nå har tross alt nettopp slikt også vært tilfelle med de syv foregående opus fra den uhyre oppegående låtmagiker fra Belfast, slik det også var i hans tid som frontmann i Energy Orchard. Et noe mer poprock-orientert orkester som oppnådde  betydelig kultstatus i svingende London på  nittitallet, ikke minst takket være sine live-opptredener på metropolens klubbscene.
Opp gjennom hele solokarrieren har Bap Kennedy samarbeidet tett med mange av samtidens største dignitærer, spesielt fra countrysjangeren. Det globalt skamroste, men her på berget pinlig oversette «A Sailors Revenge», var jo - bare som eksempel - tilgodestt med bistand fra Mark Knopfler, både som produsent og gitarist. Steve Earle har jo også helt siden London-dagene vært en fast støttespiller, og blandt mere produsert de to første av Kennedys soloutgivelser. Ingen av disse kara er involvert i «Lets Start Again», hvor Kennedy selv i tospann med Mudd Wallace har vært å finne bak miksepulten.
Muligens er ikke navnene linket til det ferske opus spesielt familiære for de aller fleste. Men ingen grunn til bekymnring. Vi vet Bap Kennedy går for kvalitet når han plukker sine våpendragere. Alle som var heldige nok til å få med seg en eller flere av de tre konsertene Bap Kennedy Trio gav i Norge sist høst vet nok hva jeg snakker om, for aldri noensinne har undertegnede fått servert mer inspirerende og medrivende gitarspill enn hva Gordy McAllister leverte fra scenen de aktuelle kveldene. For ikke å snakke om innlevelsen og samspillet trioen imellom. Og selve spillehumøret, like lett å verge seg mot, som  et ebolavirusutbrudd i et japansk rushtidstog. 
Utrolig nok er bidragene  fra samme McAllister på «Let's Start Again» aller første gang denne sanne virtous kan høres på lagret, fysisk format. Til daglig har han stort sett livnært seg som gitarinstruktør, i tillegg til å spille nyere og eldre blues og andre folketoner rundt på sin mer loksale pub- og musikklubbscene. Det sier egentlig alt om hvilken bunnløs brønn av kvalitetsmusikere den grønne øya har å øse fra. Jeg har faktisk selv, helt tilfeldig, overvært en kveld med McAllister  som husmusikant i en av Belfasts mer kjente etablissementer av sådan karakter. Også den gang var hans gitarspill frapperende og briljant. Jeg ante selvsagt ikke den gang, at jeg noen få år senere skulle få oppleve han i Oslo.
Nå er det selvsagt ikke å forvente at all nerve og intensitet lar seg gjenskape på et lagret medium.  Gjenhøret med McAllister på plate er likevel hjertelig. Kanskje kunne jeg ønsket han fikk litt mer boltringsplass enn det han her har fått. Men det er Bap Kennedy som er sjefen, og vet hva han driver med. Innspillingen ellers låter absolutt organisk. Så er det også en klar overvekt av akustiske instrumenter involvert i denne produksjonen. Å kalle det hele utpreget audiofilt, vil dog være å ta litt vel i. 
Baps kone Brenda trakterer også her sin elektriske Fender Bass. Det eneste noe utradisjonelle element i albumets totale orkestrering er enkelte innslag av orgel,som forøvrig bidrar til å gi en dæsj gospel-feeling. Det er også en glede å kunne rapportere at Bap Kennedy er en sanger i fortsatt utvikling, som her varierer i fraseringene på en mer dristig måte enn noen gang tidligere. I tilleg er som vanlig timingen direkte uangripelig.
Tar vi for oss albumtittel og tittelkuttets tekst tenker man kanskje først og fremst på et tradisjonelt mellommenneskelig parforhold. Men det blir nok noe forenklet. Ikke at teksten ikke kan fungere på den måten, men vi aner selvsagt en dobbel bunn her også. Denne teksten – som mange av de øvrige – gir meg inntrykk av en mann som har kommet til et kritisk punkt i livet. På tide å oppsummere. Godta det som har vært, og legge det bak seg. Død og begravet. Gjort er gjort. På tide å rette blikket fremover og ha et fokus. Det er tross alt begrenset med tid igjen. Noe som kanskje understrekes ytterligere i avsluttende «Let It Go», med linjer som «Even God can't change the past».
Generelt kan noen av tekstene her også tolkes som angreskrift eller bønn om tilgivelse. Ikke minst «Song Of Her Desire», som med linjene «Baby I didn't see the time, and I wasted years that where not mine, I can hardly beleive my eyes at the things I missed, or let slip by».  men nå har innsett at det er ved røttene han hører hjemme. Eller En mulig metafor for Kennedys personlige forhold og følelser i forhold til Belfast by, som han i mange år var borte fra. 
En by som alle vet har en meget spesiell historie, som mange regelrett rømte fra. Dog har aldri Kennedy hensunket til å dra noen billige, sekteriske poenger ut av den, slik andre jeg neppe trenger nevne navnet til har gjort på dety mest skamløse vis. Bap Kennedy har nok aldri sett seg selv som et produkt eller offer av «the troubles», selv om han er født og oppvokst midt i hele konfliktens absolutte geografiske episenter, Falls Road.
I «Fools Paradise» er det ytterste laget en enkel fortelling om en som har funnet dama i sitt liv etter flere år som ubekymret ungkar. Mon tro det ikke også beskriver en musiker som på narrens bekymringsløse vis har prøvd livet som popstjerne, før han finner tilbake til sine sanne musikalske røtter. Eller igjen byen og folka der han hører hjemme. Hvem vet?
Han virker dog andre steder underveis også ganske direkte og rett frem. Som for eksempel i «Radio Waves», en hymne som lovpriser fenomenet radiobølger, som med lysets hastighet kan bringe stemmen hans like ut i verdensrommet. Kanskje sitter noen i en fjern galakse og hører på han nå? Han viser i samme låt at han fortsatt er ytterst tilstede i egen tilværelse, med verset «I've fallen in love, but I think I'm over the worst. Music can save you, but it might try to kill you first». Det er all grunn til å tro Bap vet hva han snakker om her.  
Skal jeg trekke en overordnet konklusjon over albumets tematikk, må det bli historien om en mann som endelig har funnet sin ankerplass i livet. Både kulturelt, emosjonelt og geografisk.
Det får ellers bli opp til hver enkelt å gjøre sine respektive tolkninger av de på sedvanlig Kennedy-vis velformulerte tekster. Han har en formidabel evne til å styre unna den mest opplagte klisjẽbruk. Ikke ulikt grunnmassen Kennedys musikk er modellert av, er tekstenes oppbygning en fint avstemt blend av bluesens effektive minimalisme, countryens jordnærhet, og folkloristisk spiritualistiske tilnærminger.
Vi finner i hovedsak to fellesnevnere for låmaterialet på «Let's Start Again». De har alle 11 sine røtter i det nordamerikanske kontinent, og samtlige ført i pennen av Kennedy selv. 
Med «Let's Start Again» har dermed  Kennedy tatt steget tilbake til der han startet sin solokarriere, Det tilsier  klassisk americana i diverse regionale varianter. Som samtidig like forbannet er forbundet med hverandre og all annen folkemusikk.  Kennedy har ikke forsølt å finne opp kruttet på nytt denne gangen heller. Det trengs heller ikke, da det er mer enn nok sprengkraft igjen i denne sjangeren. En sjanger som har vist seg usedvanlig slitesterk
Ikke dermed sagt at Kennedy ikke har sitt sin egen signatur på verket. Riktignok er alle de keltiske elementene som ga «A Sailors Revenge» sitt særpreg totalt utelatt. Det som  er igjen av Belfast, er dialekten, som et trenet øre kan detektere flere steder underveis. Selv om dette er albumet er solid fundamentert i den amerikanske tradisjonen, hører vi innimellom nyanser også fra denne siden atlanteren. Det er som Stetson er bytta med sixpence. Buffalo bytta med Dr Martens,
Hovedkjernen er uansett country, kledd i tidens produksjonsdrakt. Det hele åpner altså med tittellåta, en relativt rolig affære, som sleper seg fremover, glidene på et mykt lag av lapsteel under støvlene. «Revelation Blues», med sitt gospelrefreng og drivende bluegrasstempo skrur tempoet et knepp opp, men holder dansefoten i ro.   Et djevelsk barn, med direkte blodlinjer til både Johnny Cash og David Eugene Edwards. Albumets mest illevarslende tekst bare bygger opp under en gotisk grunnstemning.
Til tross for  trist tittel, atskillig lysere i «Heart Trouble», en ekte  Texas swing-stomp, hvis note- og tekstark meget vel kan stamme fra et innbrudd i en blå Cadillac, parkert på veiskulderen et sted langs Oak Hill, West Virginia, nyttårs morgen 1953. Enda mer honky tonk i påfølgende «If Things Don't Change», hvor Kennedy likegodt har rappa hele doningen og kjørt en svipptur over til Bakersfield. Derfra er turen relativt kort over grensa til Mexico og «Fools Paradise». Og slik fortsetter det nordover igjen til bensintanken går tom sånn omtrent ved 116 5th Avenue, Nashville. Med nevnte «Let It Go» i bedagelig valsetakt sivende ut fra Rymans, kan vi vanskelig konkludere annerledes enn at hele turen med Bap bak rattet har vært en svært så inspirerende reise. Og det på første klasse.
Med «Let's Start Again» befester Bap Kennedy sin posisjon som Europas fremste ambassadør for moderne amerikansk musikkfolklore.
Jan Myrvold
AudioFidelity (Norway)